You better Belize it!

Later dager i sola.

"Belize sier du?" "Hva er det?" Mange har stilt oss disse spørsmålene, så her er litt facts:
Belize er et lite land i Mellom-Amerika på størrelse med Oppland fylke. Landet har bare litt over 300000 innbyggere, og språket de snakker er engelsk.

Vårt møte med Belize ble først og fremst møtet med øya Caye caulker. Ferieøya lå 50 minutter med båt utenfor den gamle hovedstaden  Belize City. (Dagens hovedstad er Belmopan, etter at Belize City ble ødelagt av en orkan i 1961). Det første som møtte oss var "Go slow"-skiltet på piren da vi gikk i land. "Manjana, manjana" og ingen stress var tydeligvis veien til lykke, for her skulle man slappe av. Cathrine fikk til og med en kommentar på gata om at hun måtte gå saktere. Musikken var også annerledes i forhold til det vi har hørt hittil. Det var stort sett reaggie 24/7. Vi fikk vite at folkene i Belize like gjerne identifiserte seg med Karibien som Mellom-Amerika, derfor var blant annet Bob Marley den store helten.

Klar beskjed.

Caye caulker var omringet av asurblått hav, som bare ventet på å ta imot norske kropper. Og når øya ikke var mer enn 8 kilometer lang og 1,5 kilometer bred, ble vi raskt kjent. Dagene gikk med til soling, svømming, spising, sykling, slukking av tørsten og som sagt slow-going i sanden, for det var ikke asfalt på øya.

Rundturen på Yucatanhalvøya begynner å nærme seg slutten, og vi vender nesen tilbake til Merida og Mexico, men først er det 17. mai-feiring i Tulum, Mexico.

Blinksudd fra Belize.

På grensa mellom Guatemala og Belize.

God mat og drikke.

En fugl ?

En engel ?

Lokal helt.

Dadda på sykkel.

Bar i havet :)

Fantastiske Flores.

Grensa mellom Mexico
og Guatemala.

Det første innlegget som ble skrevet om fantastiske Flores har på mystisk vis blitt slettet av serverinnehaverne. Vi har derfor forsøkt å skrive innlegget på nytt, fritt etter hukommelsen.

Fra Palenque, Mexico ble vi hentet i en van med plass til fjorten personer i. Uten nakkestøtter og med fire i bredden, raste vi avgårde til Flores, Guatemala. Flores ligger i en innsjø og er kun 1km2 stort og derfor tok det ikke lang tid å bli kjent med den lille byen, og jo bedre kjent - jo mer likte vi stedet. Rolig, idyllisk og annerledes er beskrivende stikkord.

Pyramideglede.

De fleste som reiser til Flores legger inn et besøk i nasjonalparken Tikal - oss inkludert. Tikal er en av de største mayaområdene, og fortsatt ligger store deler av ruinbyen gjengrodd, men arbeidet med å grave frem ulike ruiner pågår kontinuerlig. Man blir ikke snurt av å ikke få se "alt" som skjuler seg i Tikal, for bygningene som er gravd frem er enorme og imponerende. Det at de ligger midt i en regnskog med et rikt dyreliv rundt seg, gjorde opplevelsen om mulig enda bedre.

Pyramide i Tikal.

Pyramide i Tikal.

I tillegg til alt våre øyne klarte å fange opp i Tikal, hadde vi med oss en utrolig flink guide. Louis var oppvokst i Tikalområdet, hadde en bestemor som var medisindame og en lillebror som fortsatt slet med helsen etter et slangebitt i Tikal for 14 år siden. Han skulle egentlig "bare" vise oss ruinene, men ble så giret da han oppdaget noen sovende aper i tretoppende. Med merkelige lyder og rop, tok han tak i trestammen og ristet på trærne, slik at apene våknet. Responsen apene gav med høylytte, mørke og intense brøl, viste tydelig hva de mente om å bli vekket. Det var likevel en unik opplevelse, som vi vil huske lenge.

Før- og etterbilde.

Også da det dukket opp noen store insektsbitt på halsen til Joakim visste Lous råd. Som barnebarnet av sin bestemor fant han frem noen gløggluktende blader som han la på bittene, og etter ca femten minutter var halsen nesten helt fin igjen (se eget før- og etterbilde).

Tikal.

Hvis vi skulle ha med oss hele Tikal måtte vi ha brukt flere dager, kanskje uker også, så det å ha med guide var nærmest ubetalelig i, bokstavelig talt, en jungel av pyramider, idrettsanlegg, offersteder osv.

Ellers gikk dagene i Flores med til bading i innsjøen, hvor ferskvannet kjentes kjølig og oppfriskende. Solnedgangen var like fantastisk hver kveld, og Hyggelige mennesker, god mat og lave priser gjør at man tenker "neste gang" om Flores, Guatemala.

Bilder fra Guatemala.

Fake it till you make it.

Som en kjent mann fra Stranda sa: "Høgt ned!"

Gate i Flores.

De fleste pyramidene ser ennå ikke dagens lys.

Restaurant med verdens fineste utsikt.

Livet er herlig.

Solnedgang i Flores.

Alligator i Tikal.

Reisekofferten og Lonely Planet-boka.

Kofferten med det rare i.

Før flaskepost2011-redaksjonen reiste ut på tur var vi så heldige at vi fikk en reisekoffert av Espen & Bjørg, Ingrid & Torbjørn, Sigrid og Pål-Christian. Den var fyllt med all slags herligheter som man kan trenge på tur. Plaster, "Rett i koppen", knekkebrød, sjokolader, såper, geni og andre spill var bare noe av det kofferten rommet.

Innholdet har endret seg i løpet av turen.

Både innholdet og kofferten i seg selv har endret seg i løpet av turen. Dette har skjedd:
- Sjokoladene spiste Joakim i Odda allerede samme dagen som vi fikk kofferten.
- Etter forsinkelsen i Paris første reisedag forsvant knekkebrødene med et jafs.
- Den lille reiseutgaven av Geni ble innviet på busstasjonen i Rio de Janeiro, da vi ventet på transport til Paraty og Ihla Grande.
- "Rett i koppen"-suppene ble fortært etter en lite mettende frokost i Buenos Aires.
- De små reisesåpene passet perfekt på turen over fjellene på Inka trailen.
- Plaster kom godt med når Joakim klødde sine myggstikk til blods i Cusco, Peru.

Den rosa kofferten har etter hvert blitt mer en data/utstyrskoffert. Som dere kan se ut i fra bildet er den nå fylt med bl.a. batteriladere, sysaker, barbermaskin, skype-headsett og adapter.

Noen skader har det også blitt på veien, men teip fikser det meste. Nok en gang - takk for den fine kofferten!

Boka vi fikk av
Ingvild & Brynjulf.

PS: Vi vil også takke Ingvild & Brynjulf for Lonely Planet - South America on a shoestring-boka vi fekk før reisen. Den har vært flittig brukt under turen, og vi kan med hånda på hjertet si at vi hadde ikke greid oss uten den. Nå har den fått hvile, og Central America on a shoestring har tatt over :)

Cathrine - En potet.

FØR..

..UNDER..

Poteten kan som kjent brukes til alt, det kan Cathrine også. I følge henne selv har hun aldri klippet et hårstrå, men i Mexico viser hun stadig sine talent. Etter dager med over 40 grader, orket ikke Joakim mer hår. Cathrine styrte barbermaskinen med stø hånd, og resultatet ble ikke så verst - døm selv.

..ETTER.

Takk skal du ha Dadda.
Hilsen Joakim.

Mexico - Del 1.

Ruta for busspasset vårt.

Etter at PeRuben hadde satt oss trygt av ved flyplassen i Lima, var vi klare for mellom-Amerika. Seks timer senere var vi vel fremme i Mexico City. Det første menneske vi kom i snakk med, var en uvanlig hyggelig passkontrollør. Han lurte på om vi var på vårt første besøk i landet hans. "Yes! Is it good?", spurte vi. "Hm.. you`ll see, and when you come back, tell me", svarte han. Betryggende! Uansett; vi gikk for å hente bagasjen vår og der ble vi møtt av en snusende og nysgjerrig narkohund. Kontrollørene var ikke fornøyd før de hadde gått over bagasjen vår fire ganger. Hengelåsen på sekken til Joakim var revet bort, så de hadde tydeligvis vært igjennom innholdet allerede før sekken dukket opp på bagasjebåndet. Mexico viste seg frem fra sin beste side, men samtidig viste det hvor store problemer landet har med bl.a. narkotika.

Avslapning.

Mexico City ble kun et pit-stop, for vi skulle videre med innelandsfly til Cancun. Etter noen timer med forsinkelser ankom vi turiststedet klokka to om natta. Slitne og utålmodige satt vi oss inn i en minivan sammen med andre folk som skulle til samme område som oss. Bak oss satt det en ung jente og en ung gutt. I begynnselsen trodde vi at de kjente hverandre, men ettersom de pratet stakato engelsk ganske høyt, skjønte vi fort at det ikke var tilfelle. Det kunne virke som om gutten hadde bestilt jenta og etter en stund hadde de en begynnende hyrdestund i baksetet..

Hostell i kjøpesenter.

Hostellet vårt befant seg i et nedlagt kjøpesenter. Så mellom rulletrapper, nedlagte butikker og enorm plass, fant vi rommet vårt. Det var deilig med en god natts hvile, og morgenen etter bestemte vi oss for å besøke en av Cancuns vakre strender. Det viste seg å være vanskeligere enn antatt. Siden vi ikke bodde på de flotte hotellene langs strandlinjen måtte vi prøve å snike oss gjennom en hotel-lobby for å få tilgang. Da disse lobbyene var strengt bevoktet av vakter, måtte vi ty til andre metoder. Ett hull i et gjerde ble redningen. Vi klatret gjennom gjerdet, inn på en golfbane, snek oss rundt noen bygninger og fikk hoppet ned på stranda fra en hotellhage som var under oppussing. Det var verdt alt arbeidet, for dagen på stranda var fantastisk.

Gate i Merida.

Noen dager senere var vi på vei til Merida med buss. Vi har kjøpt et busspass som vi kan bruke under reisen i mellom-Amerika (se eget kart øverst på sida). Det fungerer slik at vi har fått en rutetabell over når og hvor bussene kjører. Deretter kan vi sende mail til selskapet om hvilke turer vi vil ta, og noen steder henter bussene oss t.o.m på stedet der vi bor. Helt genial måte å reise på.

Guiden med sin mor.

Fra Merida tok vi en dagstur til et av verdens sju morderne underverk, Chichen Itza. Stedet er en ruinby etter maya-indianerene. Hovedbygget i ruinbyen er en pyramide som innehar et tempel på toppen. I tempelet tilba mayene guder. Det er ikke lenger mulig å bestige pyramiden, men man kan bevege seg rundt den. Vi så både pyramiden og resten av området sammen med en engelsktalende guide. Guiden var en gammel mann og han var også utgått på dato. Vi fikk eksempelvis høre: "Der er et bilde av en slange, der er en dør og der er et tempel. Spørsmål? Neivel. La oss gå videre". Alt han fortalte var tatt ut av sammenheng, og det var ikke lett å følge han i 40 varmegrader.

Turist-Cathrine i Chichen Itza.

Bygningene talte mye for seg selv, så det var absolutt ingen bomtur. Vi fikk også se en av mellom-amerikas største spillbane for mesoamerikansk ballspill. Det var en idrett som ble praktisert i over 3000 år før koloniseringen av kontinentet. Ballspillet var ofte knytta til rituelle handlinger, og hode til lagkapteinen på det tapende laget måtte rulle. Idretten forekom i flere ulike varianter opp gjennom årtusenene, og den moderne varianten av spillet, ulama, spilles fremdeles av urfolk enkelte steder i Mexico.

Tapende kapteiner.

Fortsatt med hode på rett plass peker nesene våre nå mot Guatemala og Flores. Her blir det mer Maya-ruiener, før en ny grenseovergang passeres, og strandlivet tar over i Belize.

Hilsen til Margot.

"Gryta hennar mor".

Mange har vært bekymret over kostholdet vårt på turen. Flaskepost 2011-redaksjonen kan nå berolige alle våre lesere. For i den meksikanske byen Merida er vi i de beste hender på restauranten Margot Ham. Margot Ham skal vel betyr noe som Margots skinke, og er skinka like bra som Margots skinke hjemme på Stranda, er saken biff!

"Eg har det bra, og helser gjerne heim til mor", sier Joakim i en kommentar :)

PeRuben.

PeRuben og Cathrine.

Første møte med Lima var taxisjaføren Ruben Chipana Gonzales. Med grønt slips stod han, motsetning til alle andre, toldmodig og ventet på kunder som trengte skyss inn til sentrum av byen. Og etter at Cathrine såg det skeive smilet med dei skeive tennene var hun solgt, det måtte blir Ruben.

På mer skrøpelig engelsk enn Joakim harket og stammet han i vei. Han kjørte sin egen lille city sightseeing og forklarte litt om de ulike bydelene. Alt dette akkopangnert av det hotteste av det hotte på Peru sine hitlister. Trygt fremme på Hotell Castellana gav han oss kortet sitt, og vi måtte bare ringe om det var noe.

12 dager senere var vi igjen tilbake i Perus hovedstad Lima, og oppdraget med å frakte SOERAA/HOLTEN til flyplassen ble selvsagt gitt til Ruben. Det grønne slipset dukket opp til avtalt tid, og med samme CD og samme musikk som forrige gang suste vi avgårde til Lima Aeropuerto.

Skal du til Lima er Ruben et sikkert kort - her er kortet hans.