Reisekofferten og Lonely Planet-boka.

Kofferten med det rare i.

Før flaskepost2011-redaksjonen reiste ut på tur var vi så heldige at vi fikk en reisekoffert av Espen & Bjørg, Ingrid & Torbjørn, Sigrid og Pål-Christian. Den var fyllt med all slags herligheter som man kan trenge på tur. Plaster, "Rett i koppen", knekkebrød, sjokolader, såper, geni og andre spill var bare noe av det kofferten rommet.

Innholdet har endret seg i løpet av turen.

Både innholdet og kofferten i seg selv har endret seg i løpet av turen. Dette har skjedd:
- Sjokoladene spiste Joakim i Odda allerede samme dagen som vi fikk kofferten.
- Etter forsinkelsen i Paris første reisedag forsvant knekkebrødene med et jafs.
- Den lille reiseutgaven av Geni ble innviet på busstasjonen i Rio de Janeiro, da vi ventet på transport til Paraty og Ihla Grande.
- "Rett i koppen"-suppene ble fortært etter en lite mettende frokost i Buenos Aires.
- De små reisesåpene passet perfekt på turen over fjellene på Inka trailen.
- Plaster kom godt med når Joakim klødde sine myggstikk til blods i Cusco, Peru.

Den rosa kofferten har etter hvert blitt mer en data/utstyrskoffert. Som dere kan se ut i fra bildet er den nå fylt med bl.a. batteriladere, sysaker, barbermaskin, skype-headsett og adapter.

Noen skader har det også blitt på veien, men teip fikser det meste. Nok en gang - takk for den fine kofferten!

Boka vi fikk av
Ingvild & Brynjulf.

PS: Vi vil også takke Ingvild & Brynjulf for Lonely Planet - South America on a shoestring-boka vi fekk før reisen. Den har vært flittig brukt under turen, og vi kan med hånda på hjertet si at vi hadde ikke greid oss uten den. Nå har den fått hvile, og Central America on a shoestring har tatt over :)

Cathrine - En potet.

FØR..

..UNDER..

Poteten kan som kjent brukes til alt, det kan Cathrine også. I følge henne selv har hun aldri klippet et hårstrå, men i Mexico viser hun stadig sine talent. Etter dager med over 40 grader, orket ikke Joakim mer hår. Cathrine styrte barbermaskinen med stø hånd, og resultatet ble ikke så verst - døm selv.

..ETTER.

Takk skal du ha Dadda.
Hilsen Joakim.

Mexico - Del 1.

Ruta for busspasset vårt.

Etter at PeRuben hadde satt oss trygt av ved flyplassen i Lima, var vi klare for mellom-Amerika. Seks timer senere var vi vel fremme i Mexico City. Det første menneske vi kom i snakk med, var en uvanlig hyggelig passkontrollør. Han lurte på om vi var på vårt første besøk i landet hans. "Yes! Is it good?", spurte vi. "Hm.. you`ll see, and when you come back, tell me", svarte han. Betryggende! Uansett; vi gikk for å hente bagasjen vår og der ble vi møtt av en snusende og nysgjerrig narkohund. Kontrollørene var ikke fornøyd før de hadde gått over bagasjen vår fire ganger. Hengelåsen på sekken til Joakim var revet bort, så de hadde tydeligvis vært igjennom innholdet allerede før sekken dukket opp på bagasjebåndet. Mexico viste seg frem fra sin beste side, men samtidig viste det hvor store problemer landet har med bl.a. narkotika.

Avslapning.

Mexico City ble kun et pit-stop, for vi skulle videre med innelandsfly til Cancun. Etter noen timer med forsinkelser ankom vi turiststedet klokka to om natta. Slitne og utålmodige satt vi oss inn i en minivan sammen med andre folk som skulle til samme område som oss. Bak oss satt det en ung jente og en ung gutt. I begynnselsen trodde vi at de kjente hverandre, men ettersom de pratet stakato engelsk ganske høyt, skjønte vi fort at det ikke var tilfelle. Det kunne virke som om gutten hadde bestilt jenta og etter en stund hadde de en begynnende hyrdestund i baksetet..

Hostell i kjøpesenter.

Hostellet vårt befant seg i et nedlagt kjøpesenter. Så mellom rulletrapper, nedlagte butikker og enorm plass, fant vi rommet vårt. Det var deilig med en god natts hvile, og morgenen etter bestemte vi oss for å besøke en av Cancuns vakre strender. Det viste seg å være vanskeligere enn antatt. Siden vi ikke bodde på de flotte hotellene langs strandlinjen måtte vi prøve å snike oss gjennom en hotel-lobby for å få tilgang. Da disse lobbyene var strengt bevoktet av vakter, måtte vi ty til andre metoder. Ett hull i et gjerde ble redningen. Vi klatret gjennom gjerdet, inn på en golfbane, snek oss rundt noen bygninger og fikk hoppet ned på stranda fra en hotellhage som var under oppussing. Det var verdt alt arbeidet, for dagen på stranda var fantastisk.

Gate i Merida.

Noen dager senere var vi på vei til Merida med buss. Vi har kjøpt et busspass som vi kan bruke under reisen i mellom-Amerika (se eget kart øverst på sida). Det fungerer slik at vi har fått en rutetabell over når og hvor bussene kjører. Deretter kan vi sende mail til selskapet om hvilke turer vi vil ta, og noen steder henter bussene oss t.o.m på stedet der vi bor. Helt genial måte å reise på.

Guiden med sin mor.

Fra Merida tok vi en dagstur til et av verdens sju morderne underverk, Chichen Itza. Stedet er en ruinby etter maya-indianerene. Hovedbygget i ruinbyen er en pyramide som innehar et tempel på toppen. I tempelet tilba mayene guder. Det er ikke lenger mulig å bestige pyramiden, men man kan bevege seg rundt den. Vi så både pyramiden og resten av området sammen med en engelsktalende guide. Guiden var en gammel mann og han var også utgått på dato. Vi fikk eksempelvis høre: "Der er et bilde av en slange, der er en dør og der er et tempel. Spørsmål? Neivel. La oss gå videre". Alt han fortalte var tatt ut av sammenheng, og det var ikke lett å følge han i 40 varmegrader.

Turist-Cathrine i Chichen Itza.

Bygningene talte mye for seg selv, så det var absolutt ingen bomtur. Vi fikk også se en av mellom-amerikas største spillbane for mesoamerikansk ballspill. Det var en idrett som ble praktisert i over 3000 år før koloniseringen av kontinentet. Ballspillet var ofte knytta til rituelle handlinger, og hode til lagkapteinen på det tapende laget måtte rulle. Idretten forekom i flere ulike varianter opp gjennom årtusenene, og den moderne varianten av spillet, ulama, spilles fremdeles av urfolk enkelte steder i Mexico.

Tapende kapteiner.

Fortsatt med hode på rett plass peker nesene våre nå mot Guatemala og Flores. Her blir det mer Maya-ruiener, før en ny grenseovergang passeres, og strandlivet tar over i Belize.

Hilsen til Margot.

"Gryta hennar mor".

Mange har vært bekymret over kostholdet vårt på turen. Flaskepost 2011-redaksjonen kan nå berolige alle våre lesere. For i den meksikanske byen Merida er vi i de beste hender på restauranten Margot Ham. Margot Ham skal vel betyr noe som Margots skinke, og er skinka like bra som Margots skinke hjemme på Stranda, er saken biff!

"Eg har det bra, og helser gjerne heim til mor", sier Joakim i en kommentar :)

PeRuben.

PeRuben og Cathrine.

Første møte med Lima var taxisjaføren Ruben Chipana Gonzales. Med grønt slips stod han, motsetning til alle andre, toldmodig og ventet på kunder som trengte skyss inn til sentrum av byen. Og etter at Cathrine såg det skeive smilet med dei skeive tennene var hun solgt, det måtte blir Ruben.

På mer skrøpelig engelsk enn Joakim harket og stammet han i vei. Han kjørte sin egen lille city sightseeing og forklarte litt om de ulike bydelene. Alt dette akkopangnert av det hotteste av det hotte på Peru sine hitlister. Trygt fremme på Hotell Castellana gav han oss kortet sitt, og vi måtte bare ringe om det var noe.

12 dager senere var vi igjen tilbake i Perus hovedstad Lima, og oppdraget med å frakte SOERAA/HOLTEN til flyplassen ble selvsagt gitt til Ruben. Det grønne slipset dukket opp til avtalt tid, og med samme CD og samme musikk som forrige gang suste vi avgårde til Lima Aeropuerto.

Skal du til Lima er Ruben et sikkert kort - her er kortet hans.

In the jungle.

På vei ut i jungelen.

Rom uten vegger.

Fra kjølige Cusco flydde vi ned til lavlandet igjen. Den lille byen Puerto Maldonado var utgangspunktet for reisen inn i verdens største jungel. Etter en time med minibuss og en time med motorisert kano, ankom vi "Posada Amazonas" som skulle være vårt hjem i tre dager.

Og for et hjem! Med soverom uten vegger, vinduer og dører sov man bokstavelig talt midt i jungelen. Å legge seg i de store, myke sengene kun dekket av et tynt laken og en myggnetting som eneste beskyttelse føltes ganske så spesielt. I det stummende mørket ble man liggende å lytte. Lytte til det enorme repartoaret jungelen har. Det var ikke stille et sekund. Fugler, papegøyer, sommerfugler, slanger, edderkopper, insekter og gresshoppere hadde tidenes konsert - hvor alle var mest interessert i sin egen solokarriere. Etter en stund ble lydene den beste sovemedisin og Joakim mente "at han aldri hadde sovet så godt før".

Utsikten fra tårnet.

Det 37 meter høye tårnet.

Etter en oppfriskende, kald morgendusj (sorry, no hot water here!) og en nydelig frokost var vi klar for å ta et nærmere blikk på den fantastiske utsikten vår. Sammen med guiden tråkket vi oss sakte og nærmest lydløst rundt på stiene på leit etter dyr og insekter. En ganske surrealistisk følelse! Plutselig håpet man på å se store maur, tarantellaer og slanger. Turen toppet seg i toppen av et 37 meter høyt tårn, hvor vi kunne se ut over store deler av Amazonasjungelen.

Solnedgang.

Stort tre.

Dagen etterpå reiste vi på besøk til en landsby. Her møtte vi en sjaman som viste oss rundt i "hagen" sin. Vi fikk se hvordan han brukte ulike trær og planter til å lage medisiner. Folkene som bodde her har ikke råd til å oppsøke lege om de blir syke og setter derfor alt sin lit til naturmedisin. Og jaggu hadde de mye å velge i. Alt i fra medisiner mot parkinson, kreft, slangebitt og feber produseres her. I tillegg kunne man få tak i naturens egen viagra og ulike kjærlighetsdrikker som etter sigende skulle føre til større suksess hos det motsatte kjønn.

Tarantella.

Guiden vår Fino.

Etter mørkets frembrudd var det nok en gang klart for "jakt". Med hodelykter, heldekkende klær og kamera snirklet vi oss gjennom jungelen. Og kameraet fikk virkelig jobbe! Vi så tarantella, skorpion, ulike edderkopper, pinnedyr, svære maur og ulike frosker. Den eneste slangen vi fikk se var dessverre Joakim sin plastslange fra spespeddamene på OBS. Sannsynligvis var dette like greit, selv om vi var klare for å møte beist som Anacondaer og lignende.

Prøvesmaking av sjamanens drikker.

Gode og mette (maten i jungelen var fantastisk) satte vi kursen for Lima igjen, og etter en kort mellomlanding i Cusco var vi igjen tilbake på Hotell Castellana, som var utgangspunktet for turen for 12 dager siden.

Peru har virkelig levert, vi er klare for Mexico.




Denne gangen har vi tatt med ekstra mange bilder. Det var mye å se i jungelen. (Vi hadde likevel litt problem med å laste opp bilder, så de er ikke så store som tidligere bilder vi har lagt ut).

Joakim i lodgen.

Walking tree.

Alt i orden her Herr Holten!

Cathrine og stearinlyset.

Edderkopp.

Skorpion.

Frosk.

Spider web.

Hvis du er ekstra tørst velger du 296 ml!

Verdens sterkeste spindelvev.

Båttur.

Aktiviteter i tilfelle regn.

Gratulerer Gry!

Det bor ei jente høgt mot sky,
i Hovdenhuset i Odda by.

Alltid smilande og alltid flott,
inviterer ho folk til sitt Vikinghaugslott.

Morosam, interessant og rå,
driv ho fram med ungar og Arild Traa.

Hardt arbeid og innsatsvilje i kroppen hennar bor,
og "Look for love" er livets rettesnor.

Men så til bodskapet frå Lima by,
gratulerer med dagen kjære Gry!